Islandsforeningen i Oslo
1923 - 2023

et kort historisk overblikk

Forord:

Å skrive historien til en hundre år gammel forening krever tilgang til diverse kilder og dokumenter. For den første halvdelen av tiden har vi kun tilgang til sporadiske dokumenter, som viser til originalkilder eller er vurderinger fremsatt i notater og rapporter. Den siste halvdelen av foreningens historie finnes det flere kilder, særlig tiden etter 1990.

I denne oversikten har vi valgt å fortelle om viktige hendelser og personer som har satt sine spor i foreningens historie. Vi har valgt å fortelle mer enn å registrere.
Islandsforeningens formelle dokumenter, som protokoller og regnskaper fra gamle dager, er søkk borte. Om de ikke finnes mer, eller finnes på et loft eller i en kjeller, vet vi ikke. Våre kilder er diverse fortellinger som studentenes veggavis “Veggjalúsin” og senere foreningens tidsskrift “Kakali”. Vi har også fått tilgang til dokumenter oppbevart i Islands riksarkiv, som omfatter forholdet mellom Islandsforeningen i Oslo, Oslo kommune og islandske myndigheter og gjelder foreningens “Husbygningsfond”. Det er likevel dette “Husfondet” som foreningens historie handler om i stor grad.

Vi er klare over at dette ikke er den fulle og hele historien og at det på et senere tidspunkt kunne bli en oppgave for en historiker eller en masterstudent i historie å fullføre arbeidet.

Begynnelsen

Det er 1. desember 1923 i Kristiania. Det er gått 5 år fra Island ble en suveren stat i kongefellesskap med Danmark. Islendingene i Kristiania feirer dagen. Under feiringen setter Ingimundur Eyjólfsson, en islending men norsk statsborger, fram et forslag om å etablere en egen forening for islendinger i Oslo, Islandsforening. Det var sikkert ikke første gang de feiret 1. desember som en nasjonaldag siden 1918. Selvstendighetskampen sto høyt blant islendinger og ikke mindre blant islendinger i utlandet. Vi antar at det bodde mellom 30 og 40 islendinger i Kristiania på denne tiden. Det er også viktig å legge til at bare en måned senere, 1. januar 1924, byttet Kristiania navn til Oslo, og foreningen ble Islandsforeningen i Oslo. Oslo hadde på denne tiden om lag en kvart million innbyggere, mens på Island bodde litt i underkant av 100 tusen og i Reykjavik hadde færre enn 20 tusen innbyggere.

Vi tror at en stor del av islendingene i Oslo i 1923 var kvinner som hadde giftet seg med nordmenn som hadde arbeidet på Island og flyttet sammen med dem til Oslo. De hadde ikke mye kontakt mellom seg og det var heller ikke mye kontakt mellom islendingene i Oslo. Sannsynligvis var de fleste mest opptatt av sine egne gjøremål og de var også for få til å danne et eget islandsk samfunn. Det måtte til en som tok initiativ og mente at det var et behov for å styrke båndene mellom islendingene i Oslo. En av disse var fotografen Ingimundur Eyjólfsson. Han hadde bodd i Oslo i mange år og arbeidet som fotograf, som var et renommert yrke. Han var kjent, respektert og bemidlet. Ingimundur mente at det var på tide å etablere en forening av og for islendinger i Oslo. På suverenitetsdagen 1. desember 1923 inviterte Ingimundur til stiftelsesmøte av en forening, Íslendingafélagið í Osló. Det er sikkert at mange så på dette som en stor hendelse. På et bilde som Ingimundur tok av foreningens arrangement 1. desember 1924 kan vi se dette. Folk har tatt på seg finstasen, det er festlige lokaler og vin og mat på bordet. Om det var slik på det første møtet vet vi ikke, men det er en grunn til å tro at det ikke var mindre festligheter.
På foreningens første møte ble det satt fram forslag om at den nye foreningen måtte skaffe seg lokaler for møter og tilstelninger. I den forbindelse besluttet møtet å etablere et eget husfond, “Hússjóður Íslendingafélagsins í Osló”. Målet var å samle midler til nybygg eller kjøp av lokaler for Islandsforeningen. Startkapitalen var innskuddene til de fremmøtte. Ingimundur og hans fru bidro med 100 kroner. Hva andre bidro med vet vi ikke. Men vi vet at husfondet vokste sakte de neste årene. Det var innskudd fra medlemmene og velgjørere, men i tillegg bidro diverse innsamlinger og kakebasarer med midler til husfondet. I en så liten forening ble dette ikke til beløp som monnet, men islendingene fortsatte å drømme om sitt eget forsamlingshus.

Bildet er tatt av Ingimundur Eyjólfsson, sannsynligvis i anledning av Islandsforeningens feiring 1. desember 1924.

En donasjon til husfondet

Vi vet lite om foreningens andre aktiviteter i de første årene utover det at foreningen har feiret 1. desember og kanskje arrangert en og annen samling med kakebasar og andre innsamlingsaktiviteter. Det var styret i Islandsforeningen som ledet Husfondet til å begynne med, men i 1928 ble det utnevnt et eget styre for fondet, som da ble en selvstendig enhet i foreningen. Dette ble gjort for å øke mulighetene for en støtte fra offentlige instanser. En søknad til Oslo kommune om et bidrag til Husfondet på 10 tusen kroner ble avslått med den begrunnelse at kommunen ikke hadde råd, det var dårlige tider. Året etter fornyet Husfondet søknaden og Ingimundur mottok et brev fra Bystyret i Oslo som meddelte at bystyret hadde bevilget 2500 kroner hvert år i fire år fremover, samlet 10 000 kroner til Islandsforeningens Husfond. Derfor var det viktig for Islandsforeningen å formalisere Husfondet med et eget styre, for ti tusen kroner var en betydelig sum. I tillegg virker det som at Husfondet også fikk betydelige donasjoner i årene som kommer.

I Husfondets styre satt tre nordmenn, ingen islending. En utnevnt av Oslo byråd og

de to andre av styret i Islandsforeningen. I Husfondets første styre satt Johannes Sejersted Bødtker, en finansmann og mesen, Fredrik Pasche, professor, begge utnevnt av styret i Islandsforeningen, og K.L. Schei, apotekar som var utnevnt av byrådet. Hvorfor disse tre ble utnevnt til å styre Husfondet er ikke klart. Vi kan ikke se at de hadde noen som helst tilknytning til foreningen eller til Island. Det er kun professor Fredrik Pasche som har en faglig tilknytning til Island som professor i litteraturhistorie. I verket Norsk litteraturhistorie skrev han bindet som handler om Norges og Islands litteratur inntil middelalderen. I 1922 ga han ut biografien om Snorre Sturlason og Sturlungerne. Men det ble Sejersted Bødtker som hadde mest å si for Husfondet.

Johannes Sejersted Bødtker (1879-1963) var en markant person i norsk samfunnsliv, som banksjef i flere norske banker og senere som bankier. Men det Bødtker huskes best for var hans virksomhet som kunstsamler og mesen (en person som støtter litteratur og kunst med store pengegaver). Hvilke motiver Bødtker har hatt for å ta på seg oppgaven med å stå i spissen for å bygge “Islandshuset” i Oslo vet vi ikke. I biografisk leksikon står at Bødtker var formann i Norsk-Britisk Forening fra 1935 og at han var finsk honorær generalkonsul i Oslo 1934-1958. Før han ble aktiv i Norge arbeidet Bødtker i 18 år i utenlandske banker, både tyske og britiske. Om han tenkte at den nye suverene staten Island kunne muligens bli en arena for hans bank- og finansvirksomhet er ikke umulig å tenke seg. Men i biografiske oversikter finner vi ikke noen tegn til at han knyttet noen bånd til Island utover hans befatning med Islandsforeningens Husfond.

Det virker som at meste parten av Islandsforeningens aktiviteter i årene frem til 1930 dreier seg om Husfondet. Foreningen arrangerer innsamlinger og sammenkomster der innsamling er det sentrale. Det er ikke store beløp som kommer inn i Husfondet denne veien, men det ser ut til at de velstående personer i Oslo har donerte betydelige midler til fondet.

1930 - Alltingets 1000-årsjubileum

I 1930 feiret Island Alltingets 1000-årsjubileum på Þingvellir, dagene 26. juni til 28. juni. Det er anslått at mellom 30 og 40 tusen mennesker besøkte Þingvellir disse dagene.

Det var mange utenlandske gjester, også fra Norge. En av dem som tok ordet og overleverte en gave til Island var bankdirektør Johannes Sejersted Bødtker. I en redegjørelse fra Islands ambassade i Oslo fra april 1965 er dette et tema. Etter å ha fortalt om Husfondets etablering skriver ambassaden:

“Etablering av fondet ble offentliggjort på Þingvellir den 28. juni 1930. Der var til stede bankdirektør Sejersted-Bødtker, men han var en av tre styremedlemmer i fondet. Denne dagen holdt han en tale på Þingvellir og

fortalte om etableringen av fondet. Hans tale var slik: Herr Alltingspresident. Höitærede forsamling. Ved det Islandske Rikets Tusenaarsfest önsker Komitéen for Islands Hus i Oslo at meddele: Islands Hus i Oslo er kommet i stand paa Initiativ av den nylig avdöde Islending Ingimundur Eyjolfsson. Det raader naa over en sum paa 50.000.00 Kroner. Islands Hus i Oslo vil om kort Tid staa ferdig. Islandske Sagaer om Norge har gjort Nordmænds Hjemmefölelse sterkere. Islands Hus i Oslo er en Takk og et Symbol. Med den Adresse jeg her har den Ære at bringe Altinget, bringer jeg Skinnbrevet paa det Hjem vi har villet bygge Islandsk ungdom i Oslo.”

Brevet som Sejersted Bødtker nevner i talen sin, Skinnbrevet, har følgende tekst på islandsk:

“Á þúsund ára afmælis hins íslenska ríkis óskar Íslandshúss-nefndin í Osló að tilkynna: Nefndin var sett fyrir forgöngu Ingimundar Eyjólfssonar, sem var íslenskur maður og norskur ríkisborgari og er nú nýlátinn. Nefndin hefur nú

handa á milli 50 þúsundir króna, og er talsverður hluti af þeirri upphæð gjöf úr bæjarsjóði Oslóar. Íslands-húsið í Osló mun innan skamms verða tilbúið. Rit Íslendinga um sögu Noregs að fornu hafa stuðlað að því að Norðmönnum findist þeir vera tengdir ríkari heimataugum við ættland sitt. Íslandshúsið í Osló verður reist í þakklætisskyni og á að standa sem eitt af táknum vináttusambands Íslendinga og Norðmanna.”

“På det islandske rikets tusen års dag vil Islandshuskomiteen i Oslo melde: Komiteen ble satt ned på initiativ av Ingimundur Eyjolfsson, som var en islandsk mann og norsk statsborger og som nylig er gått bort. Komiteen har nå til disposisjon 50 tusen kroner og er en atskillig del av dette beløpet en gave fra kommunekassen i Oslo. Islandshuset i Oslo vil om kort tid være ferdig. Islandske skrifter om Norges historie i fordums dager har bidratt til å knytte nordmenn til sitt eget hjemland med sterkere bånd. Islandshuset i Oslo vil blir bygget i takknemlighet og skal stå som et av tegnene om vennskapsforbindelsene mellom islendinger og nordmenn.”

Brevet er oppbevart på Islands Nasjonalmuseum. Brevet er opprullet på et kjevle som er rikelig dekorert, bl.a. med Oslo kommunes segl og skytshelgen.

Kjevlet med dokumentet, rikelig dekorert, er oppbevart på Islands nasjonalmuseum. Bildene er lånt fra Nasjonalmuseet.

Av brevet og Sejersteds Bødtkers tale ser det ut til at Husfondet har vokst betydelig. 50 tusen kroner i 1930 er betydelig sum penger og sikkert mer verdt da enn i dag, selv med framregning av kronekurs. I dag vet vi at de 50 tusen kronene var noe overdrevet beløp og at adskillig del har kommet fra kommunekassen i Oslo er også ikke bare overdrevet, men på det tidspunktet feil. Det riktige er at Ingimundur og

styret i Islandsforeningen tok kontakt med Oslo kommune og ba om økonomisk støtte til Husfondet og fikk avslag. Det ble også avslått at Husfondet fikk en tomt av kommunen gratis. Igjen tok Husfondet kontakt og nå vedtok bystyret i Oslo å bevilge ti tusen kroner til Husfondet, 2500 kroner hvert år i fire år. Det finnes ingen steder at denne bevilgningen ble bokført, hverken fra kommunen eller i Husfondets regnskaper. Men vedtaket i bystyret ble gjort, det er klart.

Etter at Ingimundur gikk bort i 1930 blir aktivitetene i Islandsforeningen sannsynligvis kun knyttet til sammenkomster 1. desember og neppe det engang. Husfondet er i hendene på de tre styremedlemmene, K.L. Schei, Pasche og Sejersted Bødtker. I dokumenter som er kommer frem på senere tidspunkt virker det som meget uklart hvem som utnevnte de tre til å sitte som styre. I dokumenter fra kommunen finnes det ikke noe om at K.L. Schei har blitt utnevnt til å sitte i styret for Husfondet, men det utelukker ikke at det har skjedd likevel. Det er heller ikke dokumentert at de to andre ble utnevnt av styret i Islandsforeningen, men mest sannsynlig at det ble gjort av styret eller i hvert fall av Ingimundur Eyjolfsson.

Under krigen ble Sejersted Bødtker arrestert av den nasistiske okkupasjonsmakten og satt på Grini i en periode. K.L.Schei ble derimot arrestert etter krigen og dømt for samarbeid med nasistene. Han hadde ingen involvering i Husfondet etter krigen. Professor Fredrik Pasche, litteraturhistoriker som bl.a. forsket på og skrev om sagalitteraturen. Pasche døde i eksil i Sverige i 1943.

Det er først etter krigen at det blir liv i Islandsforeningen og ikke minst Husfondet. Da var faktisk Sejersted Bødtker alene igjen av styret og blitt en eldre mann. Det er viktig å nevne at Sejersted Bødtker tok vervet sitt på alvor når det gjelder å passe på husfondet. Det ble derimot lite gjort med den opprinnelige målsetningen for fondet, å skaffe Islandsforeningen et hus.

Antall islendinger i Oslo og omegn i årene før krigen vet vi ikke mye om, men siden det ikke skjedde noe med husfondet antar vi at det ikke var så voldsomt press på at skaffe foreningen hus. I årene etter krigen og særlig etter ca. 1950 begynner flere islendinger å komme til Oslo. Det er særlig islandske studenter. Boligsituasjonen i Oslo er prekær og ikke lett for de islandske studentene som nå kommer for å studere å skaffe seg en hybel. Det er dette som skal bli oppgaven til Guðrún Brunborg de neste årene.

Guðrún Brunborg
Det er ikke mulig å skrive om Islandsforeningen i Oslo uten å nevne fru Guðrun Brunborg. Denne kvinnen skulle sette sitt preg på den islandske kolonien i Oslo i mange tiår.

Guðrún ble født på Stuðlum i Reyðarfjörður i 1896 og døde i Oslo i 1973. Foreldrene hennes var Bóas Bóasson og Sigurbjörg Halldórsdóttir. Guðrún tok en beslutning midt under spanskesyken på Island i 1919 og flyttet til Norge for å studere sykepleie. Det ble ikke noe av sykepleierutdanningen, men Guðrún møtte Salomon Larsson Brunborg og familien Brunborg ble til. Guðrún var lidenskapelig opptatt av Island og brydde seg om velferden til islendinger i Norge. Guðrún og Salomon fikk fire barn, Olav, Reidun, Erling og Egil. De to eldre brødrene var aktive i motstandskampen mot den nasistiske okkupasjonen og ble arrestert. Erling ble holdt i fangenskap på Grini i åtte måneder og Olav ble, etter mange måneder i fangenskap i Oslo, sendt til Tyskland hvor han døde i en fangeleir i 1944.

Hjemmet til Guðrún og Salomon på Billingstad i Asker var alltid åpnet for islendinger.

Historien om Islandsforeningen fortsetter etter krigen. Stadig flere islendinger kommer til Oslo for å studere og det blir flere fastboende. Det er stor mangel på bopel og Guðrún er en av de som forstår at noe må skje. Guðrún var godt kjent med Kristian Ottesen, som var leder for Studentsamskipnaden i Oslo fra 1950, men Kristian og Guðrúns sønn Olav hadde vært fanger i samme fangeleir i Tyskland, Natzweiler-Struthof i Alsace, under krigen. I Oslo var forberedelsene til vinterolympiaden i 1952 allerede på gang og det skulle bygges fasiliteter for deltakerne. Studentsamskipnaden i Oslo fikk som oppgave å bygge et studenthjem på Sogn i Oslo, som først skulle brukes av deltakere i OL. For å finansiere studenthjemmet fikk norske kommuner tilbud til å kjøpe leierettigheter til hybler, som ga studenter fra vedkommende kommuner et godt boalternativ. Guðrún tok kontakt med Ottesen og i fellesskap meislet de ut en ordning hvor Guðrún fikk, igjennom Olav Brunborgs minnefond, anledning til å kjøpe leierettigheter til hybler på Sogn, på lik linje med de norske kommunene. Leierettigheter til en hybel skulle koste 8000 kroner og Guðrún satte seg som mål å kjøpe rettigheter til 5 studenthybler. Ulempen var at Guðrún ikke hadde de 40 tusen kronene som dette kostet. Guðrún visste om Islandsforeningens Husfond og at der fantes det tilstrekkelig med penger for å realisere drømmen om boliger for islandske studenter i Oslo. Guðrún bestemmer seg for å be om å få et lån fra Husfondet på 40 tusen kroner.

På denne tiden var Husfondet fortsatt i hendene på den eneste som var igjen fra det opprinnelige styret, Johannes Sejersted Bødtker. Av dokumenter og referater er det uklart om Sejersted Bødtker mente at han hadde myndighet til å etterkomme Guðrúns ønske og han tar kontakt med den islandske ambassaden. Det virker som ambassadøren, Bjarni Ásgeirsson, hadde sympati med planene til Guðrún og anbefalte lånet. Det er uklart med hvilken myndighet ambassadøren kunne anbefale, og gå god for, lånet siden Husfondet var Islandsforeningens eiendom. Det finnes ingen dokumentasjon om at Islandsforeningens styre ble spurt i denne saken og det er heller ikke sikkert at styret ble noen gang kontaktet, i det hele tatt, om denne forretningen.
Det som siden skjer er at Sejersted Bødtker samtykker i å låne 40 tusen kroner til Guðrún Brunborg og at det er Guðrún selv og ambassadøren som garanterer for at lånet blir tilbakebetalt om fem år med rimelige renter.

Islandske studenter i Oslo fikk med ette en løsning på sine boligproblemer. Men det skulle gå mange år til Islandsforeningen fikk sitt eget hus.
Senere fikk Guðrún kjøpt rettigheter til ytterligere 5 studenthybler på Studentsamskipnadens studentbyer.

Det kan selvsagt nevnes at enten var det ingen kontakt mellom Guðrún og Islandsforeningen, eller at foreningen ikke var aktiv, i det hele tatt.

Det er også sikkert at Sejersted Bødtker ikke hadde noen kontakt med Islandsforeningen og nærmest ikke ansett foreningen som rettmessig eier av fondet. Dette kommer også klart frem senere når Sejersted Bødtker setter i gang en prosess for å få fondet overført til en rettmessig eier, så går henvendelsen til den islandske staten ved ambassaden i Oslo. Der blir den første reaksjonen at hverken ambassaden eller staten, for øvrig, ikke har noe med dette fondet å gjøre. Nærmere undersøkelser og dokumenter i regi av ambassaden viser likevel at ambassaden har hatt et betydelig engasjement når det gjelder disposisjoner av fondet, særlig lånet til Guðrún. Siden vi ikke har tilgang til Islandsforeningens protokoller, kun henvisninger til foreningens dokumenter, kan vi ikke si noe om foreningens aktiviteter i årene etter krigen og første halvdel av 1950-tallet.

Olav Brunborgs minnefond ble etablert like etter krigen. Det ble etablert et minnefond ved Islands Universitet med det formål å støtte norske studenter og kandidater som studerte ved Islands Universitet. Tilsvarende minnefond ble etablert i Oslo til “fordel for verdige og trengende islandske og norske studenter.” For å finansiere begge fondene reiste Guðrún rundt hele Island flere somre på rad og viste film. Dette fortsatte hun med og det er sikkert at hun trakk mye folk til forestillingene og tjente godt med penger. Dette fortsatte hun med, for å samle penger for å betale lånet av 40 tusen kroner fra Islandsforeningens husfond.

De pengene Guðrún samlet på Island var i islandske kroner. På grunn av strenge valutarestriksjoner fikk hun ikke overført pengene til norske kroner og dermed betalt sin gjeld. Etter mange runder med myndighetene på Island ble resultatet at det ble etablert et eget fond, oppkalt etter Ingimundur Eyjólfsson, med det formål å bygge studentboliger på Island for gifte islandske studenter. Fondet ble plassert ved Islands universitet, eller nærmere Universitetets studentboliger. Pengene ble overført til fondet og dermed mente man at lånet fra Islandsforeningen i Oslo sitt husbygningsfond var innfridd. Igjen var ingen fra Islandsforeningen i Oslo til stede, eller spurt. Dette var noe islandske myndigheter og Guðrún Brunborg hadde bestemt.

Det er trygt å nevne at omtalt Sejersted Bødtker tok vare på Husfondet han fikk som oppgave å passe på i 1928, men det er ikke noe tegn til at han gjorde noe mer. Det

gjorde heller ikke andre for å oppfylle fondets oppgaver og mål. Det er klart at fondet ble opprettet for å bygge eller anskaffe et hus egnet for Islandsforeningens virksomhet. Men det finnes ingen vedtekter eller på annen måte beskrivelse av hvordan fondet skal oppbevares.

Islands hus i Oslo

Islendinger fortsatte å komme til Oslo og det ble flere, både fastboende og studenter. På første halvdel av 1960-tallet har både medlemstallet økt betydelig og aktivitetene i foreningen. Når Sejersted Bødtker dør i 1963 ønsker hans sønn å levere Husfondets bankbok til den islandske ambassaden, men ambassaden ønsker ikke å imot bankboken og mener den ikke hører hjemme hos den islandske staten. På dette tidspunktet har aktive medlemmer gjenreist foreningen og et nytt styre sender et brev til islandske myndigheter og kritiserer myndighetenes involvering i Husfondets saker. I brevet som er datert 2.4. 1965 sier (oversatt): “Islandsforeningens styre har ikke klart for seg hvilken disposisjonsrett islandske myndigheter har over dette fondet. Foreningens styre vurderer saken slik at dette fondet er underordnet norske lover og regler som gjelder for etablering av fond i Norge og at islandske myndigheters involvering i denne saken har vært meget tvilsom. Islandsforeningens styre kan heller ikke se at det foreligger noen hindringer i veien for at fondet, eller mer riktig, restbeløp overleveres til foreningen.

Man kan ikke se annet av Islandsforeningens protokoller enn at fondet tilhører foreningen og derfor krever vi at det forannevnt lån n.kr 40 tusen, sammen med renter, betales tilbake så raskt som mulig og hvis det skal være behov for ambassadens involvering eller initiativ, at den fikk instruks om, at fondets restbeløp, den bankbok, som oppbevares av Sejersted Bødtker jr, og han ønsker å levere fra seg, leveres til Islandsforeningens styre.” Under brevet signerer Skarphéðinn Árnason, leder og Ólafur Hallgrímsson, sekretær.

Det islandske utenriksdepartementet svar var at denne saken hadde departementet ikke noe med å gjøre. Islandsforeningens styre mente noe annet og protesterte i et møte med den islandske ambassadøren i Oslo. Igjen kom samme svar fra departementet. Dette var en sak som islandske myndigheter ikke ville blande seg inn i. Islandsforeningens leder, Skarphéðinn, dro til Island og fikk et møte med departementsråd i utenriksdepartementet og utdanningsdepartementet. Skarphéðinn fikk ingen løfter om løsning, men at myndighetene skulle se på saken en gang til. Ingenting skjer før et styremedlem, Kristín Bogstad, har et møte med utenriks- og utdanningsdepartementet i februar 1966. Endelig får saken en løsning. Pengene vil bli utbetalt når det blir et behov for dem i Oslo.

Mens dette foregikk hadde styret og medlemmer i Islandsforeningen vært aktive i å finne passende lokaler i Oslo til foreningens aktiviteter. Styret måtte raskt innse at pengene ikke strakk til for å kjøpe et passende hjem til foreningen i Oslo. Derimot hadde styrets medlemmer fått informasjon om et gammelt skolehus i Snersrud ved Norefjell til salgs. Etter noen runder med Krødsherads kommune om pris og vilkår ble huset lagt ut til salgs. Islandsforeningen la inn et bud på 40 tusen kroner som ble akseptert av kommunen, selv om den opprinnelige prisen kommunen ville ha var på 70 tusen kroner. På foreningens generalforsamling 9. september 1966 vedtok Islandsforeningen å kjøpe huset og på samme møte ble den første huskomiteen valgt.
Etter at kjøpet av huset var godkjent tok styret kontakt med islandske myndigheter om å få lånet fra 1952 utbetalt med tillagte renter. Utdanningsministeren fikk ordnet med at tilbakebetaling av lånet ble ført inn i neste års statsbudsjett. Lånet på 40 tusen kroner ble siden betalt i begynnelsen av 1967 og i mars samme år betalte “Ingimundurfondet” hos Islands Universitet rentene av lånet, kr. 11 tusen. På samme tid tok styret kontakt med Oslo kommune og minnet om at kommunen hadde i 1927 lovet å donere kr. 10 tusen kroner til Islandsforeningens husfond, 2500 kroner per år i fire år. Etter en grundig undersøkelse utbetalte kommunen kr. 10 tusen og kr. 5 tusen renter, til sammen kr. 15 tusen.

Det var stort behov for pengene. Huset var i dårlig forfatning, det hadde ikke vært fornyet og ført til mer moderne bekvemmeligheter. Det var kun innlagt vann i en spring på kjøkkenet og toaletter var utedoer i eget skur. Fyring var vedfyring i ovner, både nede i klasserommet og oppe. En vedfyrt kamin på kjøkkenet. Det var mye å ta tak i for huskomiteen og medlemmene. I årene som kom ble det arrangert arbeidsturer flere ganger i året. Det første som måtte gjøres var å fornye taket, som holdt på å rase sammen. Innvendig snekret man køyer og kjelleren ble tømt av skrot og der ble det innredet en peisestue og etter hvert en sauna. Mye av Islandsforeningens aktivitet var konsentrert rundt restaurering av Huset, som straks ble mye brukt av medlemmene.
Husets plassering er meget bra. Om sommeren er det turløyper, både opp i fjellet og ned til Krøderen, en stor innsjø, og om vinteren er det relativt kort vei til skiterreng.

Olympiabakken har sitt målområde ikke så langt fra Huset og der begynner skiheisen opp på fjellet.

Islandsforeningen etter 1970
På 1970-tallet fortsatte aktivitetene rundt Huset i Norefjell å være en hovedsak for Islandsforeningen. Det var mye å ta tak i, både vedlikehold av huset og etablering av nye innretninger. Både fastboende i Oslo og studenter dro til Norefjell på arbeidsreiser.

Islandsforeningen avholdt sine faste obligatoriske arrangementer, som feiring av 17. juni og ikke minst “þorrablót”. Studentene fortsatte med arrangement på 1. desember.

I en periode, fra siste halvdel av 1980-tallet til ut på 2000-tallet ga Islandsforeningen ut tidsskriftet “Kakali” og på 1990-tallet ble en egen radiokanal etablert og drevet av foreningens “radioutvalg”.
All kommunikasjon og reisemuligheter ble bedre og dette fikk konsekvenser for aktivitetene. At islendinger stakk innom på kontoret til et av de islandske flyselskapene for å ta kikk på de nyeste avisene fra Island var vanlig, men så ble avisene lettere tilgjengelige og forsvant også besøkene til flyselskapene, som også ble slått sammen og til slutt forsvant også kontorene. Islandske studenter stimlet sammen på Guðrúnarstofa på Studentbyen på Sogn på mandagskveldene for å lese islandske aviser som da hadde kommet, opp til en ukes gamle.

Undertegnet, hadde en oppgave som korrespondent for islandsk radio i Oslo. Etter å ha skrevet nyhetssak på maks en side måtte jeg finne en telefonkiosk eller et annet sted jeg kunne være i noenlunde stillhet for å lese nyhetssaken. Først måtte jeg bestille noteringsoverføring hos Televerket, som så satte meg over til Útvarpið på Island. Der fikk jeg raskt beskjed om å begynne å lese og det hele ble tatt opp for så å bli spilt av i nyhetstimen. Flere ganger brukte jeg en avsidesliggende telefonkiosk der det ikke var mye trafikk rundt. Av og til fikk jeg sitte bak skranken i resepsjonen på Studentbyen på Sogn og bestille noteringsoverføring. Det var ikke bare å ta opp telefonen og ringe.

En forening lever i nuet og Islandsforeningens aktiviteter ble formet av situasjonen foreningen levde under. Likevel fortsatte foreningen å arrangere både 17. juni feiring og "þorrablót" og diverse annet som samlet islendinger.
Fortsatt er Huset i Norefjell en sentral oppgave for Islandsforeningen, og Huset er fortsatt et meget populært reisemål.

------
Det har vært et mål å lage en relativt kort oversikt. En lengre og mer detaljert tekst bør lages senere og det bør ledelsen i Islandsforeningen ta initiativ til.
For min del setter jeg punktum her.

Albert Einarsson

På Facebook har vi en medlemsgruppe - “Oslóarárin mín” - som har samlet mange bilder fra Oslo i perioden før 1970 og i årene etter det. Det er mye bilder fra studentlivet og fra Huset i Norefjell. Der er f.eks. bilder fra den første arbeidsreisen til Huset, høsten 1967.
https://www.facebook.com/groups/958677748575287